|
Eikeseth Skiskule – starten og fortsettelsen
Februar 2005 – Morris Pub, Val d’Isere:
- Du ligna i grunn nåke jævlig på ein so heite Eikeseth!
Ordene kom fra munnen til en noe påseglet Oddbjørn, og gikk i retning Magne. Førstereisgutter på alpetur, som umiddelbart fant hverandre. Utover i uken kalte disse guttene hverandre for Eikeseth, og det ble til at de ble døpt Eikeseth Jr ( Oddbjørn), og Eikeseth Sr ( Magne).
Siden har dette navnet hele veien blitt forbundet med denne gjengen. Ingen vet hvordan navnet Eikeseth Skiskule kom inn i bildet, men sjansen for at det skjedde i et lystig lag er ganske stor.
På 80-, og tidlig 90-tall var skiinteressen stor i kompisgjengen på Lindås. Det var snørike vintre, løype ble tråkket og hopp bygget i Nygården. Eikedalen og Voss ble hyppig besøkt, og det var gjerne 20 skidager i løpet av et år. Nedkjøring var vel synonymt med å sette seg rett i hockey og kjøre fortest mulig.
Ekstra stas ble det da Roger fikk lappen, og vi kunne komme oss av gårde selv, uten buss og tog. Hvor mange er det egentlig plass til i en gammal Polo? Det ble i alle fall etterhvert svært vanlig å tilbringe helgene på Fleischer’s Apartments. I grunn er det et under at stedet fremdeles lever....
Dessverre stilnet suget etter fjellet. Milde vintre og stagnasjon på utstyrsfronten, og det ble etterhvert mye afterski og lite ski.
På slutten av 90-tallet kom den store carving-revulosjonen. Folk gikk mann av huse for å skaffe seg nye planker, og vi var i gang igjen. Røldal, Narvik, Stryn og Myrkdalen er bare noen av etterhvert mange nye steder som ble ”oppdaget” av denne sammensveiste gjengen fra bondelandet. Men det var Hemsedal som skulle bli hjemmebanen. Hvor mange heiskort og overnattingsdøgn vi har logget i denne fantastiske bygden er uvisst, men mange er det. Hemsedal Cafè har vel alle et forhold til. Her kunne man stort sett gjøre som man ville, og historier herfra kan lokke frem et smil hos enhver. Senere har Hemsen og Garasjen avlastet Cafèen noe, men fortsatt regnes denne som en institusjon i Dalen.
År 2000: Audun blir lokket med til Vintersportens Mekka, Den Hellige Gral, Ekstremsportens Hovedstad...kjært barn har mange navn. En ny verden åpnet seg! Chamonix ble besøkt hele 3 år, i 2000, 2002 og 2003. Innimellom var Audun også i La Thuile ( 2001). Flere og flere lot seg lokke med, og i 2003 var kjenninger som Piddy, Erik, Tore, Ivar, Morten & Laffen på plass. Vi lærte å kjøre pudder, og vi lærte hvordan man skulle oppføre seg i Alpene. Ski fra 09-16, full fra 16:15-till late. Skituren fra Aguille du Midi ned Valle Blanche en vindstille, skyfri dag er i alle fall for undertegnede regnet som tidenes beste nedkjøring.
I St.Anton 2004 fikk vi pudderforhold ut av en annen verden. Kjetil, Ørjan, Anders S, Anders M og Kvingedal hadde hengt seg på, og fikk virkelig en smak av hva dette alpelivet gikk ut på. Vi pumpet pudder til vi ikke klarte mer, og hang i lysekronene til svarte natta. Hvem kan vel glemme den legendariske afterskien på Krazy Kangaruh, der Ivar klarte det kunststykket å rive ned taket, slik at afterskien måtte stenge umiddelbart (sjekk profilbildet til Terje Kvingedal, vår medbrakte byggingeniør). Det ble 200 euro i bot på vår representant, noe som ikke gikk ut over humøret. Tvert i mot var Ivar i kjempehumør. Han hadde nemlig fått en øl gratis, i bytte mot de 200 euroene. Kupp, spør du meg J.
Som nevnt, i Val d’Isere i 2005 skjedde det store ting. Skiskulen ble stiftet! Dette året var vi rekordmange på tur. Dan, Bjørn, Roger, Knut, Kjellis, Magne, Klaus og Oddbjørn var nye i gruppen, og fant fort ut hva dette gikk ut på. Manageren på Sakura stod vel stort sett i gangen og hamret på døren. Av og til slapp han inn, av og til ikke. Vi fikk mye kjeft den uken. Men det alle husker fra Val d’Isere er jo snøen. Utrolige 200 cm snødde det fra tirsdag til lørdag i ankomstuken. Vi hadde snorkelføre uansett hvor vi var. Bratte heng, skog, løyper....vi kjørte over alt. Helt fantastisk. Auduns hopp fra 3.etasje av hotellet, med ski på beina, sier det meste om underlaget. Val d’Isere gav oss rett og slett så mange gode minner at det er et must å reise tilbake hit engang. Kanskje allerede til neste år?
I 2006 ble Norwegians tilbud om direktefly Bergen-Salzburg for fristende, og Bad Gastein ble plukket ut som ”offer”. En ny tradisjon så dagens lys i forkant. Big Horn Steakhouse ble en møteplass for alle som trengte å gire seg opp . Et fantastisk påfunn, Kjetil. Her ble det spist biff, og drukket store mengder Raudvin. Og en og annen cognac... Fra Bad Gastein er det flere ting å huske, men spesielt to ting står sentralt: Silver Bullet er den ene, men hoppet, THE JUMP, er i alle fall det jeg husker best. Tore og Kjetil stod vel for de mest spektakulære hoppene i Skiskulens historie, med en høyde som hadde fått Terje Håkonsen til å bli lang i maska. Jaggu flaks at det hadde vært Jägermeister til lunch, ellers kunne det gått riktig ille. Men hysterisk morsomt var det. Tore og Bernt var nye medlemmer, og de fant seg umiddelbart til rette.
Pudderet i St. Anton lokket Skiskulen tilbake i 2007. Pelle, Andy og Glenn var årets nye medlemmer. Ski ble knekt, frastjålet og gjenglemt. Samme skjedde med luer, hansker og hemninger. Det ble en durabelig fest! Schindler’s Spitze stod til forventingene også denne gang, og skikjøringen stod ikke tilbake for noe. Ting å huske? Andy ordnet poolbar. Ingenting er som en Gin/Tonic på grunt vann. Ting å huske 2: Glenns show på Mooserwirt J Ting å glemme: Morten og Ørjans versjon av ”Englarna” kl 03.13 en natt i hovudgaten.
Skiskulen har etterhvert fått et Styre. Dette for å tilrettelegge alt slik at så mange som mulig vil være med å stå på ski. Det er en del ting som skal klaffe, og å ha et organ som kan sette linjen er viktig i alle sammenhenger. Men det beste med å ha et styre, er at man da kan ha Styremøte. Høres flott ut, og det er enda flottere! Stamrestauranten Big Horn er som regel utgangspunkt, før det danses inn i natten på forskjellige etablissementer i Bergen sentrum. Tonga og Havariet har vel fått smake skiskule. På disse styremøtene blir som nevnt de harde avgjørelsene tatt. Bernt er flittig skriver og fotograf, slik at vi skal ha en anelse dagen derpå om hva som er blitt bestemt. Først og fremst blir det bestemt en dato. Det taes hensyn til nordsjørotasjoner og vinterferie. Deretter blir destinasjon bestemt. Her har gjerne folk kommet med ønsker etterhvert, og det går alltid veldig greit å bestemme seg. Skiskulens faste utsendte i Alpene har full oversikt, og kommer med nyttige innspill. Kravene er relativt enkle: Beliggenheten må være over 1000 moh, det må være over 1000 mtr høydeforskjell i trekket, og det må være et akseptabelt afterskitilbud. En faktor er også reisetid fra flyplass.
Verbier 2008: Sjelden har vi sett en mer harry afterski, og sjelden har vi hatt det så gøy. Bildene av Tore E på scenen er helt konge. Øl i mugger liker vi, og svenske band med gitarer til låns liker vi enda bedre. Fullt trøkk hver dag. Skikjøringen i Verbier var veldig bra! Topp fjell, og utrolig mange muligheter. Selv om vi begynte uken med å ta heis NED 500 høydemeter, fant vi oss fort til rette i dette skiparadiset. Mont Fort ble en høydare, med sine 3330 moh. og stupbratte nedkjøring. Audun guidet oss rundt, så alle fikk pudder i pose og sekk. Tore R husker vel den ene turen spesielt godt: ”eg trur aldri eg har vore så sleten....” Arild var ny på tur, og ble straks et fullverdig medlem. Smilte alltid, på tross av en influensa han prøvde å skjule. Stort hode, men fantastisk bra fyr J
Et ønske om å prøve noe nytt gjorde at valget i 2009 falt på Italia. Valget stod mellom flere steder i de vestlige italienske alper, og det ramlet til slutt ned på Cervinia. Et lite sted på baksiden av Matterhorn, med noen hoteller, pizzasjapper og diverse utesteder med forskjellige tilbud (...) For første gang i Skiskulens historie var vi ikke spesielt heldige med været. Mye vind, og dermed periodevis litt pakket snø gjorde at pudderforholdene ikke var de beste. Muligheten for en tur over til Zermatt forsvant i vindkastene, men gjorde ikke stemningen noe dårligere for det. Alle mann ut på ski virket å være et motto. Yeti ble raskt valgt som stampub. I utgangspunktet var stemningen ganske bedagelig, men for hver runde med mugger og shots ble den flyttet noen hakk. Stedets verter var heldigvis av det liberale slaget, og aksepterte det meste. For å sitere manageren: ”You guys are my salary. I can retire after this week”. Nattbiff ble også introdusert. Biff og Raudvin må til for å gjøre kroppen klar for seng, og for nye utfordringer dagen etter. Skiopplevelsen ble vel til en 4 på terningen kanskje, men en helt klar 6 når det gjelder det sosiale utbyttet. Jeg har i alle fall aldri ledd så mye på en uke som da. Og jeg lo hele veien hjem, og lenge etterpå. Takk til alle som bidro til det. Spesielt nykommeren Kystskipperen har en stor del av æren.
2010-Ischgl. Tilbake i Østerrike, der det er afterski dagen lang. Etter en lang tur fra flyplassen i Zurich, var stemningen elektrisk ved ankomst. Få trodde vel det skulle bli noe ski i det hele tatt dagen etter, men som vanlig var vi vel fulltallig første dag i bakken. Flotte bosteder denne gang, og Jägermeister hadde sendt masse kult utstyr. Skiskuleværet var tilbake, og vi fikk pudder i massevis. Ischgl hadde fantastiske bakker, og meget bra offpiste. Sol og nysnø gjør alle glade. Nye i gjengen var Roger Rong og Thomas Øvretveit.
Etter hvert har også andre enn styret begynt å bidra med det praktiske. En stor takk til Dan for lommelerke og den helt utrolige DVD’en han laget fra Cervinia. Det er også mulighet for alle andre å komme med ideer. Skiskulen har en flat organisasjon og inkluderende bedriftskultur. Gøran og Bernt har blant annet fått trykt opp tekster til noen av Skiskulesangene. Vi har også fått denne nettsiden, der Audun strever med å oppnå kompetanse. Men det ser lyst ut. Godt jobbet, fjellgeit.
Vel, dette var et utdrag av historien til nå. Den er på ingen måte over, så forhåpentligvis sees vi i Sölden, og også i årene som kommer. Garanterer èn ting: DET BLIR UTROLIG GØY!
Skihilsen fra Head Logistics Dept. og Webmaster,
Morten |
|
